Det har vært en følelsesladet dag, på mange måter.
Tristetankene har vært høyst tilstedeværende, men de har blitt supplert av andre, gode tanker også.
Terrorhandlingene har jo blitt markert over hele Norge i dag. Først med et minutts stillhet over hele landet klokken tolv, og med fakkeltogmarkeringer klokken seks.
Jeg var på jobb i dag, og vi fikk beskjed på morgenmøtet om å samle gjester rundt oss klokken tolv for å markere hendelsene med ett minutts stillhet. Ingen av oss i byen/boligfeltet var særlig keene på å stå rundt omkring på stedene våre med et lite knippe mennesker, så vi avtalte isteden at alle skulle møtes på torget der jeg skulle starte tolv-omvisningen min, og ta markeringen i fellesskap.
Alle de ansatte og en skokk med gjester samlet seg, og markeringen skulle begynne. Men man kan jo ikke bare si "nå skal vi være stille i et minutt, så kan dere gå tilbake til aktivitetene deres", man må jo si litt rundt det. Så Super-Spinn tenkte at det var ikke noe stress å få til, og spratt opp på en benk. Også sto jeg der, og så utover et lite hav (ja, det føltes som et lite hav) av nordmenn og turister om hverandre, som alle så like alvorlige ut. Folk hadde tårer og håpløshet i øynene, og jeg kjente straks at motet sviktet meg litt. Hva skal man si? Vanligvis når jeg står på scenen og prater til folk, så er det med vitser og morsomheter. Det føltes fryktelig skummelt å skulle si noe alvorlig, og i hvert fall noe SÅ alvorlig. Men jeg fikk i hvert fall forklart omstendighetene rundt markeringen og vi hadde et stille minutt i respekt for de berørte etter angrepene.
Og så var resten av arbeidsdagen ødelagt. Virkelig, å stå på den benken krevde mer av meg enn jeg trodde det skulle. Det kom først etter at jeg hadde hoppet ned fra benken, og jeg så tårene strømme nedover kinnene til kolleger og gjester. Jeg unnskyldte meg og sa omvisningen kom til å bli utsatt i et kvarter, og fikk gjemt meg unna på et bakrom og puste litt før jeg gikk igang med jobbinga. Men stemninga var på en måte satt for hele dagen, så det ble ikke en særlig hyggelig arbeidsdag. Alle var så apatiske. Helt uten lyst til å være servicemennesker. Men vi kom oss gjennom det.
Jeg tok låserunden min litt tidligere enn vanlig og kom meg hjem. Der fant jeg mamma, pappa og Brum, som alle ville være med inn til byen for å delta i fakkeltoget. For ja, det har vært fakkeltog rundt omkring i hele Norge i dag.
Jeg fant meg en plass ganske langt fremme på stortorget sammen med Brum og Andy, vi fikk fakler og sangtekster mens vi ventet på å begynne. Og fy pokker så overveldet jeg ble da markeringen startet og jeg snudde meg rundt og så det enorme folkehavet bak meg. Mennesker overalt. I alle aldre, former og fasonger, fra ulike partier og ulike miljøer, som tente faklene til hverandre og sendte hverandre smil og gode tanker. Det var så mange mennesker der at politiet måtte utvide togruta vår for at alle skulle komme seg avgårde. Nærmere 15.000 mennesker møtte opp for å markere sin avsky over at sånne ting kan skje! 15.000 mennesker er friggin' halvparten av Lillehammers befolkning, det! Riktignok var det mange fra områdene rundt byen og, men lell da! 15.000 som gidder lette på ræva, komme seg til sentrum og delta på denne markeringa.
Jeg ble så jævla glad!
I mitt hode har kjærligheten nå vunnet over hatet, og hurra for det! Sinnet er borte, tristheten er borte, sorgen er fortsatt tilstedeværende, men er i skrivende stund overkjørt av en enorm glede og kjærlighet til Norge og nordmenn og fine folk og samhold og alt annet som er fint! Vi har vist at én persons hatefulle handlinger, ikke skal få gruse oss som nasjon ned i møkka. In your face, Breivik, du knuser ikke oss! Hah!
Serr, innimellom tror jeg at jeg kunne gjort meg som politisk taler. Nei forresten, jeg er altfor stygg i kjeften. Anyways, fakkeltog var flott. Etter endt rusling parkerte jeg meg i sofaen med Brum, en pizza og Simpsons-filmen og har egentlig hatt en fabelaktig flott kveld med hysteriske latterkramper og gode samtaler! Fakkeltog fikk tilbake gleden i sjela mi :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar