Mitt livs venterom.

Mitt livs venterom

Livet mitt, det er egentlig en forestilling hvor jeg er hovedpersonen, sjefen over alle sjefer, universets sentrum. Alt handler om meg, og menneskene rundt meg er bi-karakterer som hopper inn og ut av historien hele tiden.

Jeg begynner selvsagt å lure. Hvor blir alle bi-karakterene av når de ikke er en del av forestillingen min?

Jeg ser for meg scenen hvor livet mitt utspiller seg. Bak scenen er det et gigantisk backstage-område. Inntil veggene står det hundrevis av kulisser, scener fra hukommelsen min, noen som er hyppig brukt, og noen som bare såvidt har vært innom scenen, men likevel er verdt å huske. Det viktigste i backstage-området er alle stolene som står spredt rundt omkring i rommet. På disse stolene sitter det folk, massevis av folk. Det er bi-karakterene mine. Innerst i rommet sitter det noen trøtte typer som en gang var med i historien som mine barndomsvenner. De gjør ingenting, kommer seg ikke noe sted, bare venter på det store finalenummeret, den siste scenen hvor livet mitt spilles i revy, og de skal inn på scenen og ta applausen sammen med alle de andre. Det hender jeg kikker innom dem for å forsikre meg om at de har det bra, men stort sett sitter de i fred og surrer med sitt.

I et lite hjørne sitter de store stjernene. Det er mine kjære forbilder og mentorer. Der sitter mamma, pappa, Thea, Anne-Grete og endel andre voksenfigurer, som er klare til å hoppe ut på scenen og improvisere når uforutsette ting skjer, og jeg trenger litt ekstra hjelp til å få kontroll på forestillingen. De sitter med kaffekoppene sine, skravler og flirer og kikker litt lurt på meg hver gang jeg stikker nesen innom. Jeg ser at de er stolte av sceneprestasjonene mine, og det inpirerer meg til å løpe tilbake til scenen og gjøre en enda bedre innsats i neste akt!

Noen mennesker står omtrent i kø for å få løpe inn på scenen og ta del i skuespillet. Dessverre er scenen så altfor liten, så det er endel som vil ha scenetid, men ikke får det, rett og slett fordi de ikke passer inn i handlingen i denne akten. De har vært sentrale aktører tidligere, men nå handler historien min om andre ting, andre folk. Jeg ser de er litt triste og får dårlig samvittighet fordi det stort sett er de samme aktørene som får all oppmerksomheten hele tiden. Jeg unnskylder meg litt i det jeg løper inn og ut og frem og tilbake mellom alle aktørene, og forsøker å balansere så alle får litt scenetid i livet mitt.

På stolene omkring sceneinngangen, der sitter det en blid flokk. Gode bi-karakterer som er trygge på at de får akkurat så mye tid på scenen som de vil. Alltid smilende, alltid klar til å hoppe inn på scenen når jeg kikker inn i rommet og vinker dem inn, og samtidig gir tegn til scenemannskapet at de skal rulle inn kulissene som viser kjellerstua til mamma og pappa, eller de mørkebrune kulissene som er Felix Pub. De raser inn på scenen, inntar plassene sine, og vet akkurat hvor de hører til i scenebildet. Scenene med disse er komfortable og trygge. Rollene er innøvd og manuskriptet er nesten ferdigskrevet det også. Det er i disse scenene jeg kan være aktør og bare aktør. Ellers er jeg jo sjef for produksjonen og må sørge for at alt går som det skal, men i scenene med de virkelig gode bi-karakterene, kan jeg kose meg i bakgrunnen og la showet gå som det går, fordi skuespillerne funker så bra.
På stolen aller nærmest inngangen troner det en spesiell fyr. Han er for tiden en av stjernene i showet. Han er rimelig berømt, og ettertraktet i mange skuespill, men jeg er heldig nok til at han setter av litt tid hver dag til å være med i historien om mitt liv. Denne flotte skuespilleren ser litt sliten ut av all jobbinga, men så vet jeg at han stortrives på akkurat denne scenen, og da er det ikke noe problem å bruke han om og om igjen.
Det hender jeg lurer på hvem det er som ser på dette skuespillet. For når jeg regner alle mine bekjentskaper som aktører i forestillingen blir det ikke så mange igjen som kan sitte i salen og se på. Det er vel sånn at forestillingen egentlig har svært få tilskuere, men de få som ser på er såpass viktige at jeg kjører showet for dem. De aktørene er storebror Kristian, Mommo, Boppa, Bestefar og andre aktører som har falt fra. Jeg er helt sikker på at de sitter ett eller annet sted i salen, og ser meg fjase rundt på scena og fullføre skuespillet uten dem. De er knallstolte av prestasjonene mine, og aplauderer aller høyest selv om jeg ikke hører dem.
Skuespillet om mitt liv er en lang og omfattende historie. Forestillingen har gått i 24 år, og forhåpentligvis er den populær nok til å fortsette i maange flere. Aktører kommer og aktører går, alle har sin hovedtid på scena, og alle har sin dødtid backstage. Kulissene endres, noen forsvinner for godt, og andre blir gjentatte ganger trukket frem igjen til glede og begeistring for hovedrolleinnhaveren og aktørene. Det er en eviggående forestilling som ikke slutter før jeg gjør det, og da skal det bli en helvetes avslutning med alle aktører på scenen og kulisser som suser forbi! En awesome avslutning på en awesome forestilling.
Jeg bukker og tar applausen, med et stort smil.