Nå har det seg jo slik at jeg hadde en annen blogg før FoleSpinn dukket opp. Jeg blogget jevnlig fra mars 2005 frem til jeg låste bloggen fra offentligheten i desember 2010. Grunnen til at jeg stengte "Ingvilds Pølsebod" som den så fint het, var at den inneholdt altfor mange personlige innlegg, og generelt alt for mye følelser.
Men, noen av innleggene jeg skrev i løpet av de årene var egentlig litt kloke, og derfor har jeg nå bestemt meg for å "resirkulere" noen gamle innlegg og gi dem nytt liv her i FoleSpinns verden.
Her kommer et innlegg jeg skrev i 2007/2008, som omhandlet temaet ensomhet. Enjoy!
-------
Skal jeg fortelle dere en hemmelighet? Min største frykt er en frykt de aller fleste er innom flere ganger i livet. Jeg frykter ensomhet.
Nå veit jeg det er mange som tenker "Pøh, Ingvild er den siste personen som trenger å føle seg ensom!", og det kan vel stemme det. Jeg har gode folk rundt meg nå :) Jeg veit at de er her.
Men jeg mener liksom ensomhet på en helt annen måte. Min største frykt er å gå gjennom hele livet i ensomhet. Jeg er alene hjemme nå, og har hele leiligheten til mamma og pappa for meg selv. Jeg surrer rundt for meg selv, styrer med mitt, roter når jeg vil og grubler mye. Også begynner jeg selvfølgelig å gruble for mye. Er det sånn livet mitt skal se ut? Om femten år, er det sånn jeg lever? Står opp, går på jobb, kommer hjem til leiligheten min med ett soverom, tusler rundt for meg selv og vanner blomster resten av dagen. Hver dag lik den andre. Med noen avvikende dager innimellom hvor jeg ringer gamle vennninner for å høre om de har tid til å slite seg løs fra mann og barn i noen timer og ta en kaffekopp. Så mater jeg de tre kattene mine og legger meg alene i senga mi.
Alle drømmer selvfølgelig om det perfekte livet. Vi skal gifte oss, få barn, stasjonsvogn og en golden retriever, og bli fotballmammaer som lever for familien sin og har hele sin vennekrets i foreldrene til barnas venner. Snipp snapp, pute, så levde de lykkelig i all evighet...
Gjør man det?
Å være et godt menneske er ikke synonymt med å få alt det gode i livet. Det finnes tusenvis av kvinner og menn her i verden som lever hele livet sitt alene, uten noen livsledsager eller barn som de kan vie livet sitt til. De lever for seg selv og har ingen forpliktelser til andre. Det er en tilværelse som passer meg perfekt nå, men om kanskje ti år er situasjonen helt anderledes. Kommer jeg til å føle meg mislykket om jeg forblir singel? Og er "singel" det samme som "ensom"?
Jeg tror nok man må bli ensom på en måte, når man savner slike vitale ting i livet sitt. Selv lurer jeg på hva jeg skal gjøre om jeg blir alene? Jeg vet foreldrene mine ikke alltid kommer til å være her. Og jeg har ingen søsken. Hvem kan være min trygghetsperson hvis jeg forblir singel da? Nå tror jeg trygghetspersonen min er Fredric. Supervennen som alltid har vært der, helt siden barneskolen. Mannen jeg vet alltid stiller opp for meg om jeg trenger det. Men det kommer en tid der jeg ringer for å spørre om han kan komme bort og skravle litt med meg, og han ikke kan fordi kona har laget middag til han og unga skal ha leksehjelp. Hvem er trygghetspersonen min da? Den ene personen som BARE er min og ingen andre sin?
Det blir meg. Jeg må rett og slett være min egen trygghetsperson. Kanskje en livsledsager bare er en slags "bonus" noen er så heldige å få. Vi klarer oss jo uten det. Gud sier at vi er skapt for å være mann og kvinne. Vi er ikke skapt for å være alene. Betyr det at vi alle skal ha noen? Er det på grunn av guds ord vi føler at vi må ha en livsledsager for å ikke føle oss ensomme? Kanskje Gud skapte oss i par. At det finnes en mann som er skapt til å være sammen med én kvinne. Det er vel det vi kaller sjelefrender :) Jeg tror ikke på sjelefrender, men then again, jeg tror jo ikke på noe.. Jeg tror ikke det finnes én person som er perfekt for meg.
Jeg tror det bare gjelder å finne den personen som der og da gjør deg lykkelig. Den personen som gjør deg lykkelig når du er 13 år og får kiling i magen av å holde vedkommende i hånda er mest sannsynlig ikke den som gjør deg lykkelig når du er 25 år og klar for å stifte familie. Jeg tror ikke det er én person som er den rette for deg hele livet..
Hva er det som egentlig gjør meg og alle andre så avhengige? Avhengige av hverandre. Det er frykten for å være alene, sant?
Frykten for å ikke ha noen som er bare min.
Jeg skal ikke bli ensom.
Er du ensom?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar