Det som er kjipt med det er at jeg er så vant til å ha noen å skravle med 24 timer i døgnet! Det er ALLTID noen pålogget, som jeg kan plapre med.
Og nå må jeg plutselig plapre med meg selv. Det er det som gjør meg litt smågal. Jeg sitter her og snakker til meg selv, faktisk! Dype samtaler til og med. Det festligste er at jeg snakker med meg selv på italiensk. Gleder meg til Inga kommer tilbake, hun kommer til å tro jeg er mentalt forstyrra her jeg sitter i lenestolen min og snakker italiensk med meg selv. Angst!
Også tenkte jeg at jeg må fortelle dere hvor tittelen på denne bloggen kommer fra. Vel, jeg har støtt vært litt.. utenfor normalen, om man kan si det sånn! Forhåpentligvis ikke på den "å, jeg må skille meg ut fordi det er så teit å være mainstream"-måten, men på den måten at jeg rett og slett er litt skutt i huet.
Og jeg lever i trua på at om jeg skulle hatt en theme song, så hadde det blitt denne:
Jeg er fortsatt litt skuffet over at ingen spilte denne låta i dåpen og konfirmasjonen min.
Frykt ikke, det er ikke for sent! Jeg har fortsatt igjen bryllup og begravelse, og "Så fint å være idiot" bør spilles ved begge anledninger!
Også vil jeg hilse og si til Trond og Kristine at jeg fortjener tusen klemmer og tusen premier og MINST FEMTI JULEGAVER om jeg klarer dette. Aner dere hvor vondt det gjør i sjela mi?
Nå skal dere få se hvor desperat jeg var etter sosiale medier tidligere i dag:
Det stemmer! Jeg logget på NETTBY-profilen min! Jeg har nådd bunnen.
Jeg vet dere venter i spenning på bananmacarena, og det er en stygg sjanse for at den dukker opp hvis jeg fortsetter og være like rastløs som jeg er nå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar