Return of the korpsnerd!

Jess, ENDELIG har jeg noe jeg kan skrive om!!

For, jeg har vært på Lillehammer i fem dager, for å eksamenslese og feire nasjonaldag. Nasjonaldagen skulle feires i bunad, med all verdens tid til disposisjon, og tusen is i neven. Samtidig.

Men så.

I sekstiden den 16. mai satt jeg på facebook og prokrastinerte da jeg plutselig så ei trombonevenninne fra Lillehammer janitsjar postet en status om hvor trist det kom til å bli å se barnetoget fra sidelinjen i år fordi hun var syk og ikke kunne spille.
Jeg uttrykte min sympati, og sa jeg fortsatt syntes det var rart å ikke spille i korps på 17. mai, selv om det er fem år siden jeg gjorde det sist.
Trombonevenninne svarer "Men du kan jo vikariere, Spinn! Du kan låne trombona og notene mine!"

Etter litt frem og tilbake hvor jeg diskuterer med meg selv om det er så lurt at jeg gjør det, sånn med tanke på at jeg ikke har rørt trombona på tre år, og ikke har marsjert på fem, kommer jeg frem til at FUCK YEAH, jeg skal gjøre det!

Før jeg visste ordet av det satt jeg i paviljongen i parken, med en lånt trombone på fanget og altfor mange noter på et stativ foran meg.
Ufordring nr. 1: - Tja, hvordan var det nå man holdt dette instrumentet igjen da?
2 - Leppemuskulatur? Skal jeg ha det? BLÆRP! Tydeligvis ikke.
3 - Jøss, noter! Oh well, det går sikkert fint!
4 - Faen, G-nøkkel.. Det var det jeg aldri lærte meg det. Jaja, det er bare på "Den Norske Løve", og den har jeg spilt før, så jeg kan bare improvisere en stemme som høres nogenlunde riktig ut (Senere fikk jeg riktige noter, og innså at nei, jeg kan ikke improvisere frem en nogenlunde riktig stemme).

Det ble lyd etterhvert. Ikke særlig fin lyd, men i hvert fall lyd. Og jeg gledet meg til morgendagen og utfordring nummer 5: Å få til alle de andre punktene, samtidig som jeg marsjerer i oppoverbakker.

Så kom 17. mai.

Jeg våknet av en mamma som roper "INGVILD!! KOM NED *UFORSTÅELIG VRØVL*".
Jeg trodde huset var i ferd med å ta fyr, så jeg kastet på meg en bukse og gampet ned. Kun for å finne ut at det jeg skulle se var mine venner Brum og Smurf på tv, der de sto og så heite ut med mannskoret sitt. Okay da, det var verdt å stå opp for :)

Så kikket jeg ut av vinduet. Pøøøøsregn. Jeg våknet av trombonetransen jeg hadde vært i siden kvelden før.. Hvorfor i all verden gjør jeg dette mot meg selv? Her hadde jeg muligheten til en rolig 17. mai i den fine bunaden min, med is og avslapping hjemme foran tv'n, men neeeida, jeg velger heller å traske rundt i pøsregnet iført ukledelig uniform, mens jeg blåser sjela mi ut av et par kilo messingskrap!
Hvorfor?

Så kom jeg på at det er fordi korps er awesome.

På med blankpussa sko, korpsgenser og allværsjakke med "Lillehammer Janitsjar" på ryggen, ut i bilen og bort til sportsplassen.
I løpet av de tjue minuttene det tok før resten av korpset dukka opp og vi var klar til avmarsj, rakk jeg å bli søkkvåt og iskald på fingra. Men det hører liksom med på alle marsj-dager, så jeg smilte likevel.

Også marsjerte vi, og spilte konsert og marsjerte litt til, også var det kjempekoselig.

Jeg har savnet å spille :) Dette gir meg en liten dytt i rævva for å faktisk få fiksa mitt eget horn, og komme meg inn i et korps i Trondheim!


Og helt til slutt:
SPARKNOTES.COM, JEG ELSKER DEG!!! Jepp, jeg pugger til litteratur-eksamen på mandag.